Chank you

Noe av det første de søte resepsjonistene ivrig sa til oss da vi sjekket inn her på Hai Au
25. august var at vi skulle bo her i søtti dager. Vi er på sekstiniende dagen allerede!
En siste kveld gjenstår her i Hoi An. Én natt på rommet vi har rotet til og ryddet,
én frokost i morgen tidlig. En siste tur gjennom gatene her,
og en siste klem fra resepsjonistene.

Vi har lenge snakket om hvordan vi skal takke de ansatte for måten de har tatt oss i mot med åpne armer på. Vi kunne visst ikke ha gjort et bedre valg enn å kjøpe kake fra Cargo*.

                                                                                       Foto/Ingvild

Stemningen som umiddelbart spredte seg i resepsjonen kan beskrives som ellevill, kaotisk
og lykkelig. Det hørtes til tider ut som et hønsehus, og vi smilte så mye at vi fikk vondt i kjevene våre. I restauranten heiv de seg rundt og kokte grønn te til hele gjengen.
Kaka var super, som vanlig, og alle de ansatte fikk et stykke.

                             Kakespade er unødvendig!                Foto/Ingvild

Det ble spist av kaka lenge før fatene kom på bordet, og latteren satt løst. Vi lo, de lo, og kameraene florerte. Vi samlet oss på trappa, og smilte til kameraet. Først en gang, så to ganger, og enda et par ganger til. Vi var dessverre ikke helt fulltallige,
og snakket om å ta enda et bilde før avreise. Avreise. I morgen!
Før den tid skal vi gjøre alle ting som gjøres må en siste gang, vi skal spise,
og vi skal ut til studiesenteret for avskjedsfest.

                                                                                                      Foto/Mathilde

- Ingvild og Mathilde, for siste gang for denne gang i Hoi An  
* Fransk restaurant nede i sentrum. Noen av de beste kakene i verden!

Selvskryt og nedtelling

Å se at hardt arbeid lønner seg er deilig, og følelsen av å ha levert gruppeeksamen tidlig, og dermed sitte igjen med noen "fridager" er veldig god. Det er to uker siden vi hadde vår siste forelesning, noe som var veldig rart da, og fortsatt er det. Fram til den nittende oktober satt vi klare for forelesning hver eneste morgen klokken halv ni.
Det har vært uvant å ikke skulle gå til universitetet etter frokost,
men med gruppeeksamen over oss har det allikevel ikke vært tvil
om at semesteret ikke er ferdig.
På mandag tok vi derimot en velfortjent miniferie. Det er godt med et lite pusterom før eksamensoppgavene dukker opp i innboksene våre i morgen ettermiddag.
Vi blir igjen nødt til å sette oss med nesene ned i bøker og kompendier,
og tankene må nok en gang vendes mot fagfeltet.
At eksamensinnsatsen skal legges ned hjemme er vanskelig å ta inn over seg.
Syv dager til vi sees igjen, Norge. Vi gleder oss!

Den vakreste kvelden på lenge

Etter å ha tilbragt formiddagen på stranda, og tidlig ettermiddag med å forberedelser til å pakke seg ut av vårt lille krypinn, sendte vi avgårde vår ferdige gruppeeksamen på mandag.
Det er enda over et døgn til deadline, og gleden er stor blant de fire forfatterene.
Etter middag gikk turen til den nyoppdagede vinbaren i sentrum. Sprudlende vann ble konsumert, og ved stengetid klokken elleve syklet vi hjemover under den vakre stjerne-
og månehimmelen. Da vi kom til hotellet, valgte vi å sykle videre for å se nærmere på stjernene. Vi fant et område som var mørkt nok, og la oss på asfalten. Først på midten,
men så kom en moped, og vi flyttet oss til vegkanten. Mens vi lå der, hode ved hode og skravlet, og fullmånen lyste i øynene våre, ble Mathilde avbrutt av Ingvild,
som hadde sett noe røre seg på andre siden av veien.

                                                                                                                  Foto/Ingvild
                                                                                                         (Fotograf Mathilde)

Han var SÅ fin. Vi har ekstremt stor respekt for disse dyrene, og brukte kanskje,
men sikkert ikke helt, et kvarter på å få kontakt med denne vannbøffelen. Han var fredelig opptatt med å gresse, og brydde seg overhodet ikke om oss. Tredje gang Ingvild tålmodig strakte hånda ut mot ham, andre gang han erkjente at vi var der ved å løfte hodet, fikk vi kontakt! Vi klappet ham forsiktig, begge to. Vi har tatt på en vannbøffel,
og det var så veldig fint. Kompisen vår kom ut på veien, og selv om han antageligvis var selskapssyk, eller kanskje bare krysset veien for å finne grønnere gress, bestemte vi oss for å la ham være i fred. Det var fornøyde jenter som syklet hjemover, smilende og glade etter å ha fått en ny venn, populært kalt Bøff.

- Ingvild og Mathilde

Statusrapport

Stemningen i klasserommet var totalt annerledes akkurat i dag. Noe rart lå i lufta.
Flere smilte, og selv om en kunne merke enkelte gjesp virket det som om alle var litt lettere enn ellers. Vanligvis er det én, kanskje to, som gir respons når Kimberly entrer rommet
og sier "good morning!" I dag fikk hun svar og smil fra en god del flere.
Forelesningens siste slide ønsket oss lykke til med å redde verden, og både vemod og vantro gikk gjennom flere. Vi er ferdige med forelesningene våre i Vietnam. Ferdige!
 Det er fire måneder siden vi for siste gang gikk ut av skolegården på Kongsgård som elever, og nå har vi gjort det igjen. Selvsagt skal vi tilbake til universitetet før vi drar, men vi har ingen virkelig grunn til å dra dit lenger. Nå blir det bare for å få være der litt til.
På mandag klokken 08.30 skal vi kanskje sitte på hotellet og spise frokost, eller kanskje vi sover hvis søndagskvelden blir lenger enn planlagt. Mest sannsynlig er vi allerede ferdigspist og jobber med gruppeoppgaven. Selv om vi har hatt vår siste forelesning her i Hoi An,
er vi nemlig langt fra ferdige. Vel, det er såpass kort tid igjen at det ikke stemmer.
Vi har det fortsat travelt, allikevel. Torsdag om to uker leverer vi ti tusen forhåpentligvis gode ord til seminarlederene som skal sende dem videre til HiOA.
For vår del kan det bare bety én ting; heng i! Jobb, jobb, jobb! Skriv!

Ho Chi Minh City het Saigon fram til '76

En ny uke har rukket å starte, og vi er safe and sound tilbake i lille, rolige Hoi An.
"Hvordan var Saigon?" spør folk. Veldig bra, og veldig ulikt Hanoi, svarer vi! Begge byene er travle, men hovedstaden Hanoi er mye mer kaotisk og rotete enn storebror HCMC.
Gatene var mye større og bedre organisert i sør, og med større plass å boltre seg på
skapte ikke mopedister og bilister like mye bråk som vi synes de gjorde i nord.
Selvsagt kan det ha noe å gjøre med at vi var ferskiser da vi møtte Hanoi.
Nå har vi vært i Vietnam i sju uker, og har også rukket å bli en del av trafikkbildet selv*.
Til tross for at trafikken i lillebyen vår er barnemat i forhold til andre steder, kan det for alt vi vet hende at Hanoi ikke virker fult så hektisk når vi returnerer i november.

                                                                                                                 Foto/Ingvild

Etter en god time i fly landet vi åtte hundre kilometer unna.
Vi kom aldri ut av det tettbygde strøket rundt flyplassen før vi var inne ved katedralen i sentrumsentrum, og forsto at dette var en skikkelig storby. "Det kommer til å føles som om dere kommer tilbake til sivilisasjonen," sa en av våre medstudenter. Vi kom til sivilisasjonen, og vi møtte Kevin og Lori, paret som på fantastisk vis åpnet hjemmet deres for oss.
Etter en passelig lang kjøretur fra distrikt 1 til distrikt 2 kom vi til "the compound".
Innenfor porten var atmosfæren svært annerledes enn utenfor. Fartshumpene var unødvendig skarpe, og boliglaget var som en ser for seg at det er i en amerikans forstad. Senere gikk vi tur inne på området, og en kunne nesten føle på den deilige roen.

                                                                                      Foto/Ingvild

Innenfor døra ble vi møtt av ei nydelig lita tulle på et og et halvt, som sjenert smiler og sier "hi" når hun blir spurt om hun kan. Hennes storebror på snart fire spiller tennis og går på yoga!
Vi fikk se rommet de hadde ordnet for oss, og begynte å kjenne på den deilige følelsen av å være i et ordentlig hjem. Joda, vi bor her i Hoi An, på hotellet vårt, men det er virkelig noe annet å ha mer enn et soverom å boltre seg på. Vi spiste enkelte måltider sammen med den flotte familien, og vekslet ellers på å være inne i byen og i huset.

                                                                                                                 Foto/Ingvild

 Blant andre ting vi gjorde, tok vi bilder sammen med karen over. Han ville selvsagt vise oss veien,
hjelpe oss over veien,
og til sist presse på oss noen kokosnøtter.
"Nei, takk," sa vi,
og smilte før vi måtte finne veien videre på egenhånd.






Før vi dro fra byen for en ettermiddagshvil tok vi turen til det russiske markedet, et sted hvor man kan få tak i gode klær til svært rimelige priser, ofte grunnet små og ubetydelige feil. Dette markedet står ikke i guidebøkene, og vi er svært takknemlige for at Kevin valgte å fortelle oss om dette. Uten turistene var stemningen inne mye mer avslappet, og vi fikk gå i fred. Det tok riktignok lang tid før vi fant fram dit, ettersom vi ikke hadde adresse å gå etter. Etter en kjapp sms fikk vi beskjed om å se etter den rosa bygningen ved elva, og da vi endelig fant fram var vi så fornøyde at vi måtte demonstrere med et bilde!

                                                                     Foto/Ingvild, igjen med svært god assistanse fra Hanne

Kvelden gikk med til å spise noe annet enn det vi hadde planlagt, ettersom markedet vi ville besøke ikke var åpent da vi var sultne. Årsak: regn. Etter en trivelig stund på en restaurant/bar i backpackerstrøket bestemte vi oss for å nærme oss den høye bygningen vi har sett på hele helga. "I førtiniende etasje der er det en bar, og der vil vi drikke en drink,"
sa vi. Inngangsprisen på 200 000 skulle ikke hindre oss. Det som derimot hindret oss var de som holdt på å bygge i første etasje da vi endelig kom fram. De sa vi ikke kunne gå opp, og det ble med det. Vi kunne selvsagt prøvd, men det hadde kanskje blitt dårlig mottatt. Neste gang man kommer til Vietnam skal man se Ho Chi Minh City fra høyden, by night.
Dermed basta!

                                                                          Foto/Mathilde

Nå er det bare innspurten som gjenstår her i Hoi An, og den skal vi klare å fullføre.
Vi var slitne da vi kom tilbake hit søndag kveld, men en ting er iallefall sikkert;
vi liker Ho Chi Minh City, og vi har hatt ei fin og avslappende helg i storbyen!

- Ingvild og Mathilde
* Vi sykler, og har blitt godt vant med det. Slapp av mammaer og pappaer; vi er forsiktige!

Ny (lang)helg, nye muligheter!

Vi er mye på farten for tiden. I går formiddag var Mathilde i Da Nang, mens Ingvild valgte å bli igjen hjemme for en langsommere morgen. Nå er vi på flyplassen* og venter på å komme oss avgårde til Ho Chi Minh City, eller til Saigon om dere vil. Med oss på turen har vi Hanne, og alle ser fram til ei helg i storbyen! Hva vi forventer? Trafikk! Trafikk og høye bygninger!

- Ingvild og Mathilde

* Ja, vi mobilblogger!

Jenter som kan det å tenke framover!

Nå er det bare å begynne å glede seg til midten av april, dere. I midten av april kommer vi nemlig hjem fra India! Hæ, India? Ja, India! Vi har bestilt billetter, og i dag er det nøyaktig fire måneder til vi igjen snur nesene våre østover fra Stavanger. Hei hvor det går!

                                                                        Foto/Ingvild, med god hjelp fra Hanne

Helga kom og gikk,
og Hue var en fin by. Tross en irriterende avslutning på bussturen hjem, der bussjåføren unnlot å stoppe ved hotellet vårt hele to ganger, var det veldig godt å komme hjem igjen. Vi hadde alle godt av å komme oss bort litt, og nå er vi klare for de to resterende forelesningene denne uka, før helga igjen tar oss avgårde, denne gang til Ho Chi Minh City.

I tillegg til å besøke kongebyen (både den ytre og den indre) med den forbudte by, spaserte vi rundt i Hue, en mye større by enn Hoi An. Trafikken var heftigere igjen, og man kan lure på hvordan det blir å komme til tidligere Saigon på fredag!

Drageoppvisningene trakk folk og stoppet trafikken!                            Foto/Ingvild

- Ingvild og Mathilde

Ut på tur!

Vår femte studieuke i Hoi An er overstått. Vi her halvveis i studieoppholdet her nede!
Om fem uker har vi vår siste fredag sammen med klassen her, og fredagen etter,
om seks uker, våkner vi i våre egne senger hjemme i Stavanger.
Før vi dro ville alle påpeke hvor fort tiden kom til å gå, og hvor viktig det var at vi utnyttet tiden vår her nede, ettersom den kom til å være forbi før vi visste ordet av det. Å sitte her og være halvveis er i seg selv ufattelig, og tiden så langt har nok gått enda fortere enn vi på forhånd sa vi var klar over.

                                                                                 Foto/Ingvild

Til dere som sa at vi må utnytte tiden her nede; det gjør vi! Om en time hopper en gjeng på bussen som, i løpet av fire timer, skal ta oss til byen Hue. Vi skal sove i tremannsrom på hostell og i løpet av helga skal vi besøke kongebyen og den forbudte by. Vi kommer helt sikkert til å spise en del god mat, og ellers skal vi bare slappe av, kose oss og nyte nye omgivelser.

Bildet over ble tatt under forrige fullmåne, og stemningen i Hoi An tilsier at det er på tide igjen. Huong, vår første foreleser her nede, fortalte at septemberfestivalen er større og mer spesiell, noe det virkelig ikke er tvil om når man tar byens liv i betraktning. Trommene har trommet hele uka, og hver ettermiddag/kveld ser vi gutter i dragekostymer som sammen går (les:danser) inn i butikker og restauranter. Når vi kommer tilbake fra helgeturen vår har trommene forhåpentligvis blitt lagt bort, men vi krysser fingrene for litt fullmånesteming også i Hue!
 

                                                                                      Foto/Ingvild

Før vi runder av kan vi advare om at denne siste lille biten av innlegget blir litt mørkere enn det som står over. Hver uke har vi filmkveld arrangert av kulturstudier. For første gang opplevde jeg (Ingvild) i går å bli fysisk kvalm av en film, og det var også første gangen tanken om å vurdere å forlate rommet traff meg. Hearts and Minds anbefales på det sterkeste,
men det må legges til at den ikke er for the faint hearted. En heftig og veldig godt gjort dokumentar, der alle scenene som fra vietnamkrigen er ekte.. Selv om det er noe av det mest forferdelige vi har sett, er filmen så bra at den, som sagt, anbefales til alle som vil vite mer om vietnamkrigen og om soldater og innbyggeres tanker rundt den. Vi satt målløse tilbake,
og både kvalme og tårer viste seg underveis.

- Ingvild og Mathilde

"Kjære notatbok"

I fjellandsbyen vi nå er i, bor det 309 mennesker, og om et ektepar ønsker å skille seg 
finnes en landsbylov som sier at "den skyldige" (?) må betale (for) en gris.
Betalingen går til landsbyens fellesskap. 
Fordi vi sover på bambusgulv i natt har vi en ekstra unnskyldning for å gå på spa i morgen. Personlig må jeg allikevel innrømme at jeg liker å ligge her, på gulvet i lakenposen min. Mathilde og jeg er enige om at dette er helt fint, og jeg kunne gjerne ha vært her over litt lenger tid. Jeg valgte allikevel å sove i felleshytta, i klassefellesskapet, selv om vi fikk tilbud om å bo hos lokale. Lokale som tente bål, spilte og danset for og med oss. 
Risvinen de serverte oss var ikke tyntflytende, men man må jo smake! 
Nå ligger jeg på magen og sover nesten. Tenker natten kommer til å bli bra, og at bussturen hjem, den humpete bussturen hjem, blir søvnig. Frokosten imorgen er 07.30, noe som er fint, i og med at vi helt sikkert våkner tidlig. 
God natt fra det vietnamesiske høyland hvor myggspray/krem forhåpentligvis holder.
                                                                                                                                                        Fredag 21. september 2012

                                                                                                                 Foto/Ingvild

Det stemmer, vi har vært på tur! På fieldtrip, som vi har sagt så fint. Natta var helt i orden,
og å sovne til lyden av gresshopper og lignende var mer enn greit. Hundene som bjeffet kunne godt ha roet seg litt tidligere, men sånn er vel landsbylivet. Landsbylivet består forøvrig også av å våkne til lyden av galende haner, og det er det var på nivå med å sovne til små, varme lyder.

                                                                                                                  Foto/Ingvild

Mathilde lå i "senga" helt til Mr. Vinh, kulturstudiers tidligere nevnte manager, stilte seg i døra og ropte "please wake up for breakfast" på en måte som Ingvild og de andre våkne som satt på trappa mente var en smule for forsiktig og vennlig. Da alle hadde kommet ut og åpnet øynene ble vi kjørt avgårde til et spisested litt lenger nede i fjellsiden, og valgte nuddelsuppe over speilegg.

                                                                                                                 Foto/Ingvild

Tilbake i landsbyen fikk vi fem minutter til å slappe av før vi skulle i gang med et lite stykke feltarbeid. Tipper våre militære venner ler når vi skriver om felt, men det får de bare gjøre.
Vi storkoste oss! Mathildes gruppe fikk i oppgave å observere og intervjue om utdanning, mens Ingvilds gjeng stilte spørsmål angående drikkevann, tannhygiene, næring, graviditet og andre helsegreier. Minoriteten av minoritetsgruppen snakket vietnamesisk, noe som gjorde at tolkarbeid noen ganger gikk i to ledd, fra den minoritetsspråklige til den vietnamesisktalende minoritetsspråklige til den engelsktalende vietnamesiske eleven som skulle oversette for resten av oss, klassekameratene. Innbyggerene var kjempegjestfrie, og svarte velvillig på det de ble spurt om, selv om enkelte svar ikke var helt på linje med det vi ville vite. Språkproblemer er en interessant og spennende del av en hverdag som dette, og det virket som om samtlige hadde en god opplevelse, av både samarbeidet og kommunikasjonen.
Enkelte av oss fikk også servert te hos en av familiene, og sukkerrør ble kappet ned og delt.

                                                                                                                 Foto/Ingvild

Vi konkluderer med at turen til "Kathu (Katu) village of Bho Hoong" var veldig vellykket, og håper at dere hjemme også har det fint, selv om dere ikke får sove på bambusgulv eller spise nykappede sukkerrør.

- Ingvild og Mathilde

Ingen jubileum får gå stille forbi

Hei, alle!

For noen minutter siden begynte pcen her å mase på mer strøm. Klokka er såpass mye at den må vente til i morgen. I protest bestemte han/henne seg for å skru seg av. Det tenkte hasteinnlegget har dermed gått over i mobilinnlegg. Når en blogger fra mobil er det ikke så lett å laste opp bilder, spesielt når disse ligger på den avdøde datamaskinen. Det er en smule dumt, ettersom tanken var å feire dagen i dag med et bilde fra vår første dag her. Lurer dere på hvorfor vi feirer? I dag er det nøyaktig én måned siden vi landet i det nye, vakre landet vårt. Oppsummeringa av vår første måned som beboere nesten tretusen kilometer unna fedrelandet må eventuelt komme senere, i og med at mobilblogg også har sine begrensninger i form av flott, men dårlig autokorrektur som ønsker å slå inn på de rareste steder. La oss ikke tenke mer på det. Hei, Norge. Vi har bodd i Vietnam i en måned nå, og vi har det helt herlig her*! Hipphurra!

- Ingvild og (sovende) Mathilde (som skal jogge før fuglene rekker å drømme ferdig imorgen)

*Mathilde har riktignok blitt godt solbrent for første gang her nede, akkurat på jubileumsdagen vår**.
** Det er allikevel litt fint da, å kunne bli solbrent mot slutten av september.

Den grønne bobla

Endelig kommer det. Det etterlengtete innlegget om «Vegetable Village» som også blir mitt første innlegg helt på egenhånd!

Helt fra første gang Vinh (koordinator for kulturstuder) nevnte turen til Vegetable Village var jeg solgt. Jeg gledet meg som bare det til å oppleve åker på åker med grønnsaker og urter. Selve turen ut var på i underkant av 3 kilometer på en sliten, men veldig brukende sykkel som jeg kjøpte for 1 million av nabodama. Den fungerer for øvrig som transportmiddel til og fra studisenteret 1 mil hver dag så den gjør da jobben sin. Da 7 av totalt 40 studenter (sløvt eller hva?) ankom Vegetable Village fikk vi grønn te kokt på morning glory (vannspinat) og en liten gjennomgang av hvilke vekster grønnsaksbyen grodde. Mannen som underviste oss om byen var tydelig stolt da han fortalte at det hele var hans.

Etter noen få minutter med litt forklaring av de ulike vekstene som ble grodd, på litt rustent engelsk, ble vi med mannen ut på åkeren hans. Åker på åker med grønne vekster lå der og badet i sol. Hele opplevelsen er noe av det vakreste og mest fredfulle jeg har opplevd i hele mitt liv. Det var litt som å være inni en liten boble i forhold til den travle byen og gatene ellers  i Hoi An. Koriander vokste side om side med basilikum og mynte. Lukten da frisk mynte og koriander ble håndplukket og blandet seg med den varme solen gav en himmelsk god duft. Raske og effektive kvinnehender arbeidet i synkront mønster med å plante frø og dekke dem med jord.

Noen ensomme papayatrær stod litt malplassert, men fint utover alle jordene. Bøttehatter skjulte de varme kvinnefjesene. Mannen med makten kunne fortelle oss at de fleste på jobb hadde startet klokken 05 for så å jobbe til solnedgang som i Vietnam vil si ca halv syv.

Alt arbeidet som forgikk ute på åkeren foregikk selvfølgelig manuelt. Vanning, planting og pløying ble alt gjort for hånd. Det er blitt gjort på samme måte i flere hundre år og vil trolig ikke endres på en stund.

Vi fikk være med på å plante noen små kålplanter som vi skal være med på å høste inn i slutten av september, det blir bra det! Etter en fredelig tur rundt ute på markene var det på tide å sykle hjem og vende nesene våre mot de travle gatene og livet vårt i Hoi An.

Den lille bobla var veldig vakker og selv om bildene er vakre så får dere liksom ikke den fulle og hele følelsen av stillheten, varmen og de gode luktene. Skulle ønske jeg kunne ta dere med alle sammen. 

- Mathilde (med samtykke fra Ingvild?)

Små gleder og flinke studenter

Vegetable village dere. Det er over ei uke siden Mathilde fikk meg til å fortelle dere at hun skulleskulleskulle skrive innlegg om turen sin dit innen uka var omme. Har dere sett det innlegget? Ikke jeg heller. Jeg har skikkelig lyst til å lese det! I motsetning til dere har jeg selvfølgelig allerede hørt litt, og sett noen supre bilder. Det betyr allikevel at jeg gjerne vil vite mer! Dere vil også det, ja?* Der ser du, Matti, fortell!

Igår kom vi hjem fra studiesenteret
og oppdaget at houskeeping her har omdekorert badet vårt.
Vi ble enige om at forandring fryder, og at også merkelige ting kan fungere som små gleder.

                                                       Foto/Ingvild

Grønt dusjforheng!
Dessuten er de glade i å variere på hvor de legger de rene håndklærne våre. Det er i grunnen ganske koselig!

Nå har jeg tatt meg friheten til å "erte" Mathilde litt angående Vegetable Village.
Det synes jeg jeg har rett til i og med at hun faktisk brukte fem bokstaver som ble til et løfte.
Når det er sagt vil jeg allikevel gjøre det godt igjen med å forsvare henne litt.
Innlegget kommer antageligvis ikke i dag, og det er helt i orden. Helt siden vi kom hjem fra lunsj har min flinke samboer vært på restauranten Dingo Deli og gjort skolearbeid. Var innom butikken der for litt siden, og hun sitter der enda! Foreslår at alle klapper henne på skuldra!

                                                                                Foto/Ingvild

Dette bildet har ikke noen ting med noe å gjøre, men å skrive et innlegg med et bilde av et grønt dusjforheng som eneste visuelle uttrykk blir litt for dumt når man har så mange flotte motiver å velge mellom.
I natt skal jeg lade kameraet mitt.
I morgen ettermiddag bærer det nemlig avgårde på en fire timer lang fototur med Etienne og et lite knippe medstudenter. Spennende!


- Ingvild
 
* Kanskje det hjelper om dere fysisk trykker dere inn i kommentarfeltet vårt og gir tegn om interessen? 
Det må da kunne aktivere (les:motivere) henne litt. Kjør motivasjon!

Da klokka klang, så fort vi sprang

I formiddag, da Mathilde var på sitt første seminar her i Hoi An, bestemte jeg meg for at jeg skulle skrive litt om hvordan dagene våre er her nede. Jeg var hjemme rundt halv to,
og skulle bare lese litt pensum først.. Dette oppsummerer dagene våre ganske greit, egentlig. Ti uker er et intensivt semester, og vi har mye pensum å lese. Dere må allikevel ikke tro at det klages, for det tror jeg er det siste vi har lyst til! Livet her er så veldig bra, og både folk og dyr er utrolig flotte.

                                                                                    foto/Ingvild

Se for eksempel på denne kalven, som oppholder seg ved rismarka vi sykler forbi på vei til og fra studiesenteret hver dag!*

Hadde jeg vært hjemme i Norge, vet jeg at jeg hadde vært interessert i å lese mer enn det som skrives her om tilværelsen vår. Jeg og vi møter på mye gjennom dagene våre, og vi tenker ofte at vi burde skrive om dem. Det som (heldigvis) skjer, er at vi er så travelt opptatte med å ha det bra at tiden egentlig flyr litt fra oss. Før vi vet ordet av det vekker alarmene våre oss opp til en ny morgen. I dag var morgenen virkelig ny også. Det var en, kanskje to grader kaldere utenfor døra vår enn det er her inne! Temperaturen er  stilt inn på tjuesyv grader, så vi fryser heldigvis ikke av den grunn. Det er egentlig bare deilig å slippe å slite med konsentrasjonen i klasserommet på grunn av varme.
En langt mer interessant opplevelse var det å vasse til skolen. Enkelte steder rakk vannet oss til anklene, og regntida har ikke en gang kommet skikkelig i gang!

De fleste av oss studenter
matcher (?) visst på regnfulle morgener foto/Ingvild

Med to timer forelesning på universitetet hver morgen står vi fritt til å disponere ettermiddagene våre som vi vil, om dere ser bort fra når vi har tirsdagsmøter (hver tirsdag, ja) og seminarer. Seminarene har vi en gang i uka. Heldige Mathilde er i gruppe A og har dem på tirsdager, mens jeg i gruppe C må vente helt til torsdag. Hverdagen er virkelig i gang her i Hoi An, noe en merker godt på rytmen vi allerede har kommet inn i. Etter frokost går vi til skolen, og etter skolen går vi hjem for å gjøre oss klare til å sykle eller busse til studiesenteret hvor lunsjen serveres halv tolv. Når vi er klare for det sykler vi hjem igjen, eller venter på bussen, enten for å begynne dagens lesing, eller for å fortsette der vi slapp da vi avsluttet ute på stranda**. Når det kommer til lesinga håper jeg virkelig at de gode vanene vi har lagt oss til er vonde og vende! Selv om vi er flinke studenter, er det viktig å legge til at vi også koser oss masse. Når vi ikke leser er vi ute og spiser sammen med fine folk, om vi ikke bare sitter og skravler med dem eller går rundt i vår fine by og ser, smiler og ler.
Jeg håper at høsten som kryper seg innpå hjemme i Norge (eller hvor enn du som leser dette befinner deg), er flott, og at dere er klare til vi kommer hjem om ikke mer enn ni uker! Hjelp, når dagene går så fort som de allerede gjør nå, tror jeg nesten vi kommer til å være hjemme igjen lenge før vi egentlig er klar over, og klar for det selv!

- Ingvild***

* Bortsett fra at vi ikke sykler (i det minste ikke foreløpig) på dager som i dag, når været oppfører seg som det gjør.
** Fine studiesenterstranda
*** Mathilde ligger bare og leser, men hun har godkjent innlegget, 
og LOVER å skrive om turen sin til Vegetable Village i løpet av uken!

Månen e full ikveld

Det myldrer av folk i gatene. Utenfor mange butikker står små bord med mat.
En dame står i døråpningen sin og ber. Enda flere mennesker har funnet veien til sentrum. Det er få som ber deg om å komme inn i butikken deres, men langs elva vil mange selge deg lanterner. "Du kan sende det ned elva for lykke". Vi blir enige om at det som står på bordene må være offergaver, og ser til og med en stor haug med (små) penger som brennes.
Hele byen lukter av røkelse. I kveld feires fullmånen!

                                                                              Foto/Ingvild

Sammen med Hanne tok vi turen ut på elva i båt i kveld. Derfra hadde vi nydelig utsikt til stearinlys som folk, inklusive oss selv, hadde satt på elva. En skulle nok ønske at både utstyr og evner når det kommer til foto hadde vært litt bedre. Dere skulle bare visst hvor flott det var! På land sto folk tett i tett, både på broa og i gatene langs elva. Båten vår virket ikke særlig stabil, men den lille dama som styrte den hadde kontroll, og ropte og kjeftet* hver gang andre holdt på å kjøre inn i oss. Idet vi kom på land igjen flyttet vi oss relativt fort bort fra folkemengden, ettersom den var ganske hektisk. At det ikke er kjøretøy i gata på kveldstid er deilig, men i kveld var det allikevel kaotisk. Da vi først gikk ut i ettermiddag var vi klar over at det skulle sendes lys ned elva, men når, hvorfor og hvordan var noe helt annet. Etterhvert innså vi at det selvfølgelig er fullmåne, og at det er det alt oppstyret dreide seg om. Det var veldig spennende å være en del av det, selv som utenforstående. Det er i allefall ingen tvil om at synet av alle lysene var vakkert. Tenk at de gjør dette hver måned!
Med andre ord skal vi få oppleve det igjen, hele to ganger før vi kommer hjem til kulda. Kanskje vi bør lage vår egen fullmånefeiring i november?

- Ingvild og Mathilde

* Om hun faktisk kjeftet eller bare utvekslet ord er vanskelig å si.
Våre vietnamesiskkunnskaper er fremdeles svært begrenset.

Sjokolade kurerer alt!

Dagen i dag har vært lang, selv om flyturen vår bare var en time lang. Det var to slitne og sultne jenter som kom fram til sitt nye hjem i ettermiddag. Å komme inn i rommet, hjemmet vårt, og se at vi ikke har noen annen form for oppbevaringsplass til klær enn de to stolene som er her gjorde ikke ting særlig mye bedre. Heldigvis kunne den veldig søte, vennlige, gravide og hjelpsomme dama i resepsjonen fortelle oss at kommoden antageligvis er på reperasjon, og at vi bør få en innen to dager. Hurra! Endelig kunne vi pakke ut for siste gang på lenge, og vi begynte å plassere tingene våre der vi vil ha dem. Etter litt mat, en superfersk ananasjus hver og litt spasering i gatene som myldrer av kles- og skobutikker, kom vi igjen til hotellet vårt. Etter en dukkert i det lille bassenget, hvor vi tillot oss selv å være litt barnslige, satt latteren igjen i kroppene våre, og nå er vi rene og klare for film med nykjøpt oreo og m&m's! Dessuten leser Mathilde den Vietnamesiske delen av teksten på disken. Spennende! Ha en fin lørdag, alle gode mennesker!

- Ingvild og Mathilde

Får man noen gang nok massasje?

Hvor mye kan man egentlig skrive på ett innlegg? Vi har opplevd masse siden sist,
noe som kanskje ikke er så rart med tanke på størrelsen på denne byen i tillegg til at det er noen dager siden sist vi ga lyd fra oss. Det som opptok onsdagen vår, bortsett fra en herlig og stretcy thai-massasje, var hotellbytte. Tenk at vi, etter eget valg, måtte bære sekkene våre hele 30 meter før vi nådde vår nye avkjølte lobby. Vi valgte å pakke sekkene våre og bytte hotell fordi vi fant ut at vi hadde billigere alternativer med bedre tilbud.

                                                         Foto/Ingvild

Torsdag var vi for første gang ute av hotellet før klokken 12 om formiddagen! Vi bestemte oss for at også vi må være litt turister mens vi er her. Første stopp var hos en gigantisk balsamert skilpadde. Den befant seg i et flott bygg ute på Hoan Kiem-sjøen, en innsjø som forøvrig kunne fått et eget innlegg. Gjennom hele oppholdet i Hanoi har laken stått i sentrum.
Den har vært møtepunkt, treningsområde og retningsveileder. Etter en bedre lunsj på et lokalt sted gikk vi på revolusjonsmuseet, og etter å ha vært på historisk museum innså vi hvor spennende vi syns det var med revolusjonær historie! Videre besto gårsdagen middag på den samme lokale plassen der vi spiste lunsj, nå sammen med Beathe og Hanne,
to av våre kommende medstudenter, før vi fikk manikyr og pedikyr. Luksusdyrene i oss slo også til med en avslappende massasje i toppetasjen på det nye hotellet før sengetid.

                                                        Foto/Mathilde

I DAG, eller i går ettersom klokka er over midnatt, startet dagen ved Ho Chi Minhs mausoleum. Som om det ikke er nok at de stenger før klokken elleve om morgenen når de har åpent, har de stengt rett som det er. Selvsagt traff vi en av de mange stengte dagene,
så alt vi fikk se var den store bygningen, som i seg selv er spennende nok å ha besøkt!
For dere som leser dette ville det ikke vært noen bildemessig forskjell, i og med at Ho Chi Minh ikke lenger vil fotograferes.

                                                         Foto/Mathilde

Etter en svindyr taxitur som ingen av oss orket å kverulere på sto Temple of Literature for tur. Vi kjøpte vann og is, men til Mathildes fortvilelse var det fløteis, selv om den ikke så sånn ut. Området ved tempelet var nydelig, og Ingvild nevnte opptil flere ganger at hun godt kunne ha studert der, som de gjorde før i tiden. Kanskje hadde vi fått en minnestøtte oppreist for oss om vi hadde gått der?

82 minnesteiner sto på rad og rekke
for de som etter eksamen ble tildelt doktorgrad
                                              foto/Mathilde

Får man noen gang nok massasje? Mathilde stilte spørsmålet tidligere idag. Vi er i gang med å finne svaret, som foreløpig er et klart NEI. Dagens nittiminutter var så behagelig at vi begge sovnet på hver vår benk. Etter en lokal middag luntet vi hjemover blant millioner av mopeder for å pakke sekkene våre. I morgen går nemlig ferden videre til Hoi An, og vi skal ikke pakke sekkene våre igjen før om en ti ukers tid. Da vender vi snutene våre hjemover igjen!
Det gleder vi oss til, men først blir det utrolig bra å flytte inn i vårt nye nabolag!

Å gå rundt med to millioner i lommeboka

Som noen allerede har fått med seg; vi er FRAMME! I det minste i hovedstaden, og her skal vi være til lørdag. Er det noen som klandrer oss for at vi sov fjorten-femten timer i natt
etter å ha vært på reisefot i over et døgn? Ikke? Fint!
Etter en varm frokost ved middagstider kom vi fram til at vi skulle legge oss tidlig i kveld. Klokka er 23.58.. Nå forbereder vi oss derimot på å gå inn i drømmeland igjen.

Allerede etter flyturen satt vi begge med mange inntrykk, og var enige om at dette kunne det bli blogging av. Nå kjennes det derimot at klokka har passert midnatt, og det er dermed litt sent for å oppsummere alt vi har opplevd siden søndag morgen. Vi kan allikevel ta oss tiden til å fortelle om noe av det første som skjedde etter vi endelig hadde kommet fram.
I minibanken på flyplassen tok vi ut den nette sum av to millioner hver.

Å bli millionær krever med andre ord ikke like mye som en kanskje hadde trodd,
selv om en reise på tjueseks timer selvfølgelig ikke er barebare. Altså, sover man i femten timer er det fordi man er sliten, og sliten blir man av å arbeide (les:fly). Vi har dermed gjort oss fortjent til millionærtilværelsen! Før neste oppdatering skal bildene vi har tatt så langt få komme inn på datamaskinen, så dere får se noen av dem.
Da skal dere også få lese om flyturer med god middag og service, høye temperaturer, vietnamesiske studenter og kaotisk trafikk. 

- Ingvild og Mathilde

Ready to rumble

Månedene har gått utrolig fort etter at vi bestemte oss for å dra. Avreisedatoen har alltid vært så langt framme i tid. Ser man på kalenderen nå vises 19.08.2012.

Om få timer starter reisen vår, helt på ordentlig. Planleggingsfasen er over. Vi reiser!
Vi har over et døgn på reisefot foran oss. Vi vet hvor vi skal, men hva som møter oss er en helt annen sak. Når tid og internettilgang strekker til vil vi oppdatere slik at dere kan følge oss på eventyret hvor vi vil finne ut nøyaktig hva det er vi har begitt oss ut på.

Her kan dere i korte trekk lese om hva vi har i vente på studiefronten.
Første oppgave er levert, ryggsekkene er pakket, og billettene er printet ut, og selv om mye er ukjent, er én ting er sikkert. Vi gleder oss!

- Ingvild og Mathilde