søndag 31. mars 2013

Søndagsoppdatering

Det går fort i svingene. Fryktelig fort!

                 Søte Mathilde i Goas vakre solnedgang     Foto/Ingvild
Det begynner å nærme seg en måned siden vi hadde ei flott helg i Goa, vi har hatt vår siste forelesning på Kailash, studiesenteret, og vi har begge (endelig) levert førsteutkastet til gruppeeksamen. For ei uke siden kom det besøk til Pondicherry. Mathildes kjæreste,en av mine beste venner, er her, og han skal enda være i ei uke. Alle hjerter gleder seg,
og det ser ut til at Ingve også stortrives. Heldiggrisene har air-condition på hotellrommet sitt, mens varmen har fått meg til å slutte å sove med lakenet over meg. Ingen grunn til å klage! Om SEKSTEN dager er vi hjemme i Norge igjen, og jeg tror ikke vi er de eneste som lurer på om vi virkelig skal komme hjem allerede .

Vi har det så topp at det ikke har vært mye tid til å skrive her inne,
og kan ikke annet enn å sette veldig stor pris på det!

- Ingvild, som regner med at Mathilde er søt og godkjenner

mandag 4. mars 2013

Klokka tikker

Tiden går!
Vi er i uke fem. Til helga er vi halvveis i studiet. Hvor blir tiden av?
Siden sist har vi lest og vært flinke studiner, vært på søndagsfamilietur, gått fjorten kilometer rundt et fjell under fullmånen, bestemt og ombestemt oss når det gjelder hvor vi skal reise
i langhelga, og endt opp med flybilletter til et sted vi først begynte å snakke om for noen dager siden.

                                                                                    Foto/Ingvild

Fredag morgen setter vi kursen mot Goa, og der planlegger vi å slappe av på hotellet
og stranda fram til mandag ettermiddag når vi igjen må sette kursen hjemover
mot (den fine) hverdagen her i Pondi.
På fredag har vi vært i denne drømmen av et land i fem uker,
og har litt over fem uker igjen før vi må forlate det igjen. Tiden skal nytes!

- Ingvild og Mathilde

mandag 18. februar 2013

Indiatime

Ettersom vi har kommet relativt godt inn i indiske rytmer er det bare rimelig at vi henger 
litt etter når det gjelder skrivinga. Siden sist har vi (blant annet) hatt Indiadag 
og vært på ekskursjon. For å holde en viss kronologisk orden her inne, forteller vi litt om Indiadagen nå, så får ekskursjonen, som uansett krever minst et helt innleg for seg selv, komme senere. Vi trivdes så godt med å skrive "sammen" at vi fortsetter trenden med hver vår versjon av samme sak.

I dag kommer Ingvild sin oppfatning av Indiaday først
Onsdag ringte klokka litt tidligere enn den gjør andre onsdager. Kvart over sju skulle vi stå klare nede 
i første etasje for å få hjelp til saripåkledning. Mama Rani var i full sving da vi kom ned trappa, 
og fargene fylte rommet allerede da. 
Bussturen til skolen var en anstrengelse. Hodet fokuserte helt og holdent på å holde kroppen i ro 
og dermed også sarien på plass. Sett bort fra dette var det et overraskende enkelt plagg å ha på seg. Enkelte begynte å klage på varmen før vi hadde kommet oss ut av vår franske bydel, 
men personlig følte jeg at det gikk kjempeflott. Jeg fikk også følelsen av at jeg trivdes bedre 
i sarien enn min kjære Mathilde, som fikk det relativt varmt under forelesninga. 
Jeg tror kanskje vi velger å skylde på at sarien min er hakket tynnere enn hennes
Fem-seks meter med stoff rundt kroppen er uansett ikke tull!
Vi fra Raj Maison hadde altså, som de eneste i klassen, forelesning i finstasen. 
Resten av gjengen fikk kledd seg etterpå og fargene florerte på studiesenteret. 
Rødt, lilla, grønt, rosa og blått var bare noen av fargene vi var kledd i. Alle var så vakre!
Da gruppefotograferinga skulle ta til må jeg innrømme at jeg begynte å bli ganske svett, jeg óg. 
Vi kom oss allikevel trygt gjennom foto-organiseringa, og gikk tilbake til klasserommet for lunsj, 
på ekte indisk vis. Matter var rullet ut til oss på gulvet, og fatene var bananblader. Høyre hånd fungerte som bestikk, og spiste vi opp risen kom det mer. Etterpå gjensto en hurtiginnføring i tamil før turen gikk hjem til byen igjen. Klokka var kanskje halv fire, og jeg følte meg litt som man gjør etter en nasjonaldag i bunad. Selv om det var godt å komme ut av indiaklærne er det allikevel ingen tvil. 
Jeg følte jeg meg råflott!

                                                          Foto/Ingvild

Vi avslutter med Mathildes Indiadagsord
Det er igjen tid for et nytt innlegg på vår kjære blogg. Det at vi har valgt et litt annet format for blogging denne gangen, at vi begge skal skrive om samme ting for annet perspektiv, gjør at jeg følger blogghastigheten til min samboer. Dette er i og for seg naturlig nok, men spørsmålet er bare om 
hun også tenker det samme og ikke presser på med flere innlegg enn hun tror jeg har kapasitet til. 
Med tanke på at jeg klarte totalt 1 innlegg i Vietnam så synes jeg dette går temmelig bra. 
17 dager inn i oppholdet og allerede på mitt andre innlegg.

Okei, så temaet denne gangen er Indiaday!
Onsdag på planen nede i fellesgangen var markert med det enkle ordet "Indiaday". 
Hva denne dagen skulle innebære var litt uklart, men det som var klart var at alle jentene skulle gå 
i sari og guttene i dhoti. Uken før hadde vi et sarishow på taket her på Raj Maison hvor vi fikk innblikk i ulike typer sarier og hvordan man skal ta dem på. Lite visste jeg om at man må ha ca. 5 meter med stoff for å knytte en sari. Sariene varierer i type stoff, kvalitet og ikke minst i pris. Vi fikk se et utvalg både av kvaliteter og prisklasser. Gutta fikk en enkel innføring i knytting av dhoti og var fornøyde med enkelheten av plagget sitt. Vi andre var veldig usikre på kvalitet og farge, men gledet oss veldig til sarishopping. Fredag var dagen. I et hav av ulike butikker var det veldig godt å ha med seg ei som visste hva hun holdt på med. Med over 100 sarier i klesskapet var vi veldig glade for at Manisha fra sarishowet hadde tid og lyst til å bli med. Hun tok oss med på markedet fordi hun mente at man kunne få en mye bedre pris. Det var magisk å se hvordan fjeset hennes lyste opp når jente på jente forelsket seg i sarien sin. Jeg forelsket meg i en havblågrønn sari med sennepsul topp. 
Både Ingvild og Hanne endte opp med to nydelige sarier hver. Selv fant jeg ut at dersom jeg hadde hatt to så hadde jeg aldri klart å bestemme meg for hvilken jeg skulle gått med. Tenk å ha hele 100 da... Vi var fornøyde med sarier til i gjennomsnitt 70 kroner stykk

Da vi hadde sariene i hus var det bare å glede seg til Indiaday. Dagen kom og vi stod opp tidligere enn vanlig for å få hjelp av Mamarani til å knytte på oss sariene. Det var 18 nydelige jenter som satte seg på bussen i alle regnbuens farger. Med bindier i pannen og klimprende armbånd 
var vi klare for Indiaday! På studiesenteret skulle hele første "økt" av dagen foregå uten sari 
for de som bodde alle andre steder enn Raj Maison. 
Mamarani nekter studentene å forlate huset uten sari på Indiaday. 
Det var en fin opplevelse å gå rundt i sari inne i det viftekalde klasserommet. 
Ute i 35 plussgrader var en annen ting. Jeg holdt på å smelte bort opp til flere ganger i løpet av dagen. Jeg kunne observere at det var flere av mine medstudenter som taklet varmen og bekledningen mye bedre enn meg. Det var da vi skulle ta fellesbilde og jeg holdt på å renne bort for endte gang at jeg fant ut at jeg ikke skulle bli inder. Svetteringene i den sennepsgule toppen min dekket på et punkt mer enn den delen som var tørr. Alt i alt var det en vakker opplevelse og medstudentene var så utrolig vakre. 
Vi var rett og slett en stor blomsterbukett slik som alle de andre nydelige menneskene i dette landet. 

Siden dette var noen dager siden vil jeg bare oppsummere de siste timene: Vi var nettopp ute og kjøpte gatemat som vi spiste på promenaden. Med frisk vind i håret, en gatehund som sovnet bak ryggene våre og barn som vinket til oss var dagen komplett. Ja, jeg elsker India!*


* På grunn av tekniske vanskeligheter kommer innlegget en dag etter total ferdigstillelse. De siste ordene til Mathilde beskriver med andre ord gårdagens middagsopplevelse.


- Ingvild og Mathilde

mandag 4. februar 2013

Det lander jo bare der

Hverdagen har så vidt kommet i gang her i Pondicherry. 
Vi har vært på studiesenteret for første gang, og første forelesning er overstått på en veldig godt måte. Det er mange inntrykk som skal tas inn, og vi har kommet fram til at vi vil dele de første tankene 
vi har gjort oss om vårt nye land. Den beste måten å gjøre dette på, mener vi, er gjennom å skrive hver vår adskilte del. Vi satt oss hver for oss og ble enige om å skrive om det vi har tenkt og vil fortelle om det å komme hit ned. Den ene skulle ikke få lov til å lese hva den andre hadde skrevet før vi var ferdige og klare til å publisere, begge to.

Dette har Mathilde å fortelle om å komme til India:

Vi ankom Chennai kl tolv om kvelden. Da vi fant mannen som skulle hente oss ble vi så glade at vi glemte ut hva vi skulle fikse. Dette resulterte i at vi satte oss inn i en taxi uten lokal pengeenhet, tissetrengte og uten en dråpe vann og med en tre timers kjøretur i vente. 
Etter ti minutter stoppet bilen rett utenfor en minibank så da var pengeproblemet i boks! 
Å ta ut summer i tusenkategori er ikke lenger uvanlig etter at man i Vietnam har gått rundt som mangemillionær flere ganger. Titusen rupi tilsvarer cirka tusen norske kroner som vi begge fant ut var en ok sum. Etter en ny drøy time var vi så utrolig tissetrengte at vi måtte be sjåføren vår om han kunne stoppe ved et toalett i nærheten. Da han omsider trakk inntill siden av veien var det utrolig deilig å trekke inn både varmen og luktene India har å by på, selv midt på natten. Etter besøket på det lille rommet var det på tide med kaffe, 
mente taximannen. Etterpå satte vi kursen videre mot Pondicherry/Pudicherry/Puducherry/Pondy/Pudichery/Puduchery/Pondichery/Pondi. Kjært barn har virkelig mange navn. 
Byen vi møtte da vi ankom 03.20 var rolig og veldig vakker. Det skulle vise deg at den var om mulig vakrere på dagtid. To gater nedenfor vår egen ligger en promenade med et uendelig hav som jeg kan tenke meg blir fin til både joggeturer 
og til avslappende stunder med masse bølgesus. 
Rundt meg i gatene er det masse hunder, fargerike mennesker som har blomster i håret, 
kyr som spiser søppel, lukt som minner om en blanding av roskilde og en blomstereng, 
like mange kråker som i Alfred Hitchcocks "Fuglene" og en varme som varmer 
dypt inn i sjelen.
Jeg har hørt at enten så hater man eller så elsker man India. Jeg kan si at jeg stortrives enn så lenge. Sett bort ifra at magen ikke oppfører seg eksemplarisk så kan jeg virkelig ikke klage. 

Vi bor hos noen nydelige mennesker som vi skal kalle mamarani og paparaj de neste 10 ukene. Vann kan man bare ta i et kjøleskap som på magisk vis er fylt opp til randen av kalde flasker hver gang man skal hente en ny. Mat kan vi få til alle døgnets tider både fordi mamarani er glad i å lage mat og fordi alle hennes egne barn har flyttet hjemmefra.  
"We are like your parents away from your parents" (paparaj). Mamarani er i tillegg en veldig flink kokk som har lovet oss at hun skal lære oss noen triks i ludo. 
Klær vaskes og tørkes på huset.

Studiesenteret er et kapittel i seg selv. En halvtime i buss fra boligområdet finner vi flere titalls mål tomt med badebasseng i luksuskategori, sittegrupper, hengekøyer og badestrand. 

Dette er kun noen av de tingene som gjør stedet idyllisk og avslappende. Vi ble møtt med en innføring i den hinduistiske guden Ganesh, fikk kunnskapens øye tegnet i pannen 
samt blomster i håret. Dagen ble avsluttet med lunsj før vi ble kjørt tilbake til boligene våre.



Og her er det India har fått Ingvild til å skrive:

Vi landet så å si i det øyeblikket Mathilde kommenterte at vi var nitten meter over bakken. 
Med sekkene på ryggen kom vi oss gjennom passkontroll og fikk henta bagasjen vår. 
Min var blandt de første koffertene på båndet, mens Mathilde sin koffert lot vente på seg så lenge at jeg rakk en telefon til Svalbard for å fortelle pappa at alt sto bra til. Etter ei stund var det to tissetrengte jenter uten rupi i lommeboka som trakk de røde koffertene etter seg i håp om å finne toalett og minibank. Vi gikk forbi gjengen som sto med hentelapper i været, 
men fant ingenting i den enden vi hadde valgt. Tilbake blant hentelappene fant vi navnet mitt, og sjåføren sa vi bare skulle bli med ham. Etter kort tid på veien stoppet vi og fikk tatt ut hver vår pengebunke. Toalettene lot vente på seg, uten at det gjorde noe som helst. 
Tross nattemørket var det så mye å se utenfor.  Det tok ikke lang tid før kyrne viste seg, 
og jeg ble overrasket over hvor mye folk det var i gata nå som klokka var rundt ett om natta. Lastebilene duret rundt oss, og på et punkt passerte vi det som så litt ut som en sjåfør i løse lufta. Det er synd det ikke finnes bilder av det, men det var en mann som kjørte et lasteplan. Ingen førerhus, ingen vindu. Bare et sete, et ratt og en mann.  
Tissepausen vår endte med en kopp søt kaffe hver, før vi igjen beveget oss "hjemover". 
Så sent på natta at hun vi allerede har lært å kjenne som Mama Rani sa "good morning" 
kom vi til vår nye bolig, og det virket flott allerede i mørket. Etter å ha sovet ei stund på morgenkvisten spaserte vi ut i vår nye by, vår nye vakre by. Vi bor i den franske delen av byen, og det er deilig stille, selv om det er lyder over alt. Vi kan spasere rundt midt på gata, 
og vi har en takterrasse vi burde bli flinke til å bruke. Den natta vi var på vei inn mot Pondicherry kjente jeg på ønsket om å skrive ned alt jeg tenkte med en gang, men jeg slo tanken fra meg fordi det var så deilig å sitte og observere. I gjengivelsen ser jeg at jeg kanskje burde ha notert. De som tidligere har brukt ordet ubeskrivelig har min sterkeste forståelse. Jeg skriver og skriver, men det jeg vil fram til kommer ikke fram. 
Bare en brøkdel av hvordan det var å komme hit er med, og følelsene rundt å være her synes jeg ikke jeg får forklart. Det er vanskelig å sette ord på det, annet enn at det føles veldig riktig. Kort tid etter at vi forlot Chennai, og vi begge var tydelig opprømte og fornøyde sa Mathilde at dette føltes veldig rett. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er her jeg skal være.


- Ingvild og Mathilde

torsdag 31. januar 2013

On the road again

Da er vi visst på tur igjen! I morgen alt for tidlig setter vi igjen kursen mot Asia.
Denne gangen skal vi ikke like langt vekk, selv om India er vel så fremmed som Vietnam var. Vi har lenge hatt denne datoen i bakhodet, men de av dere som har hatt kontakt med oss de siste ukene vet godt at avreisedatoen kom brått på. Blir det som det var da vi var på farta sist vet vi godt hvordan hjemreisedatoen også vil komme overraskende fort.
Denne gangen er vi ikke totalt nybegynnere, men vi er allikevel tilbake ved startstreken.
Foran oss ligger et helt nytt, fremmed og veldig spennende land.


Vinterjakkene skal få hvile til neste sesong, og vi skal gjøre det vi kan for å kose oss.
Sees til våren, vakre Norge!

- Ingvild og Mathilde