Det lander jo bare der

Hverdagen har så vidt kommet i gang her i Pondicherry. 
Vi har vært på studiesenteret for første gang, og første forelesning er overstått på en veldig godt måte. Det er mange inntrykk som skal tas inn, og vi har kommet fram til at vi vil dele de første tankene 
vi har gjort oss om vårt nye land. Den beste måten å gjøre dette på, mener vi, er gjennom å skrive hver vår adskilte del. Vi satt oss hver for oss og ble enige om å skrive om det vi har tenkt og vil fortelle om det å komme hit ned. Den ene skulle ikke få lov til å lese hva den andre hadde skrevet før vi var ferdige og klare til å publisere, begge to.

Dette har Mathilde å fortelle om å komme til India:

Vi ankom Chennai kl tolv om kvelden. Da vi fant mannen som skulle hente oss ble vi så glade at vi glemte ut hva vi skulle fikse. Dette resulterte i at vi satte oss inn i en taxi uten lokal pengeenhet, tissetrengte og uten en dråpe vann og med en tre timers kjøretur i vente. 

Etter ti minutter stoppet bilen rett utenfor en minibank så da var pengeproblemet i boks! 

Å ta ut summer i tusenkategori er ikke lenger uvanlig etter at man i Vietnam har gått rundt som mangemillionær flere ganger. Titusen rupi tilsvarer cirka tusen norske kroner som vi begge fant ut var en ok sum. Etter en ny drøy time var vi så utrolig tissetrengte at vi måtte be sjåføren vår om han kunne stoppe ved et toalett i nærheten. Da han omsider trakk inntill siden av veien var det utrolig deilig å trekke inn både varmen og luktene India har å by på, selv midt på natten. Etter besøket på det lille rommet var det på tide med kaffe, 

mente taximannen. Etterpå satte vi kursen videre mot Pondicherry/Pudicherry/Puducherry/Pondy/Pudichery/Puduchery/Pondichery/Pondi. Kjært barn har virkelig mange navn. 

Byen vi møtte da vi ankom 03.20 var rolig og veldig vakker. Det skulle vise deg at den var om mulig vakrere på dagtid. To gater nedenfor vår egen ligger en promenade med et uendelig hav som jeg kan tenke meg blir fin til både joggeturer 

og til avslappende stunder med masse bølgesus. 

Rundt meg i gatene er det masse hunder, fargerike mennesker som har blomster i håret, 
kyr som spiser søppel, lukt som minner om en blanding av roskilde og en blomstereng, 
like mange kråker som i Alfred Hitchcocks "Fuglene" og en varme som varmer 
dypt inn i sjelen.
Jeg har hørt at enten så hater man eller så elsker man India. Jeg kan si at jeg stortrives enn så lenge. Sett bort ifra at magen ikke oppfører seg eksemplarisk så kan jeg virkelig ikke klage. 
Vi bor hos noen nydelige mennesker som vi skal kalle mamarani og paparaj de neste 10 ukene. Vann kan man bare ta i et kjøleskap som på magisk vis er fylt opp til randen av kalde flasker hver gang man skal hente en ny. Mat kan vi få til alle døgnets tider både fordi mamarani er glad i å lage mat og fordi alle hennes egne barn har flyttet hjemmefra.  
"We are like your parents away from your parents" (paparaj). Mamarani er i tillegg en veldig flink kokk som har lovet oss at hun skal lære oss noen triks i ludo. 
Klær vaskes og tørkes på huset.

Studiesenteret er et kapittel i seg selv. En halvtime i buss fra boligområdet finner vi flere titalls mål tomt med badebasseng i luksuskategori, sittegrupper, hengekøyer og badestrand. 
Dette er kun noen av de tingene som gjør stedet idyllisk og avslappende. Vi ble møtt med en innføring i den hinduistiske guden Ganesh, fikk kunnskapens øye tegnet i pannen 
samt blomster i håret. Dagen ble avsluttet med lunsj før vi ble kjørt tilbake til boligene våre.



Og her er det India har fått Ingvild til å skrive:

Vi landet så å si i det øyeblikket Mathilde kommenterte at vi var nitten meter over bakken. 
Med sekkene på ryggen kom vi oss gjennom passkontroll og fikk henta bagasjen vår. 
Min var blandt de første koffertene på båndet, mens Mathilde sin koffert lot vente på seg så lenge at jeg rakk en telefon til Svalbard for å fortelle pappa at alt sto bra til. Etter ei stund var det to tissetrengte jenter uten rupi i lommeboka som trakk de røde koffertene etter seg i håp om å finne toalett og minibank. Vi gikk forbi gjengen som sto med hentelapper i været, 
men fant ingenting i den enden vi hadde valgt. Tilbake blant hentelappene fant vi navnet mitt, og sjåføren sa vi bare skulle bli med ham. Etter kort tid på veien stoppet vi og fikk tatt ut hver vår pengebunke. Toalettene lot vente på seg, uten at det gjorde noe som helst. 
Tross nattemørket var det så mye å se utenfor.  Det tok ikke lang tid før kyrne viste seg, 
og jeg ble overrasket over hvor mye folk det var i gata nå som klokka var rundt ett om natta. Lastebilene duret rundt oss, og på et punkt passerte vi det som så litt ut som en sjåfør i løse lufta. Det er synd det ikke finnes bilder av det, men det var en mann som kjørte et lasteplan. Ingen førerhus, ingen vindu. Bare et sete, et ratt og en mann.  
Tissepausen vår endte med en kopp søt kaffe hver, før vi igjen beveget oss "hjemover". 
Så sent på natta at hun vi allerede har lært å kjenne som Mama Rani sa "good morning" 
kom vi til vår nye bolig, og det virket flott allerede i mørket. Etter å ha sovet ei stund på morgenkvisten spaserte vi ut i vår nye by, vår nye vakre by. Vi bor i den franske delen av byen, og det er deilig stille, selv om det er lyder over alt. Vi kan spasere rundt midt på gata, 
og vi har en takterrasse vi burde bli flinke til å bruke. Den natta vi var på vei inn mot Pondicherry kjente jeg på ønsket om å skrive ned alt jeg tenkte med en gang, men jeg slo tanken fra meg fordi det var så deilig å sitte og observere. I gjengivelsen ser jeg at jeg kanskje burde ha notert. De som tidligere har brukt ordet ubeskrivelig har min sterkeste forståelse. Jeg skriver og skriver, men det jeg vil fram til kommer ikke fram. 
Bare en brøkdel av hvordan det var å komme hit er med, og følelsene rundt å være her synes jeg ikke jeg får forklart. Det er vanskelig å sette ord på det, annet enn at det føles veldig riktig. Kort tid etter at vi forlot Chennai, og vi begge var tydelig opprømte og fornøyde sa Mathilde at dette føltes veldig rett. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er her jeg skal være.


- Ingvild og Mathilde