Indiatime

Ettersom vi har kommet relativt godt inn i indiske rytmer er det bare rimelig at vi henger 
litt etter når det gjelder skrivinga. Siden sist har vi (blant annet) hatt Indiadag 
og vært på ekskursjon. For å holde en viss kronologisk orden her inne, forteller vi litt om Indiadagen nå, så får ekskursjonen, som uansett krever minst et helt innleg for seg selv, komme senere. Vi trivdes så godt med å skrive "sammen" at vi fortsetter trenden med hver vår versjon av samme sak.

I dag kommer Ingvild sin oppfatning av Indiaday først
Onsdag ringte klokka litt tidligere enn den gjør andre onsdager. Kvart over sju skulle vi stå klare nede 
i første etasje for å få hjelp til saripåkledning. Mama Rani var i full sving da vi kom ned trappa, 
og fargene fylte rommet allerede da. 
Bussturen til skolen var en anstrengelse. Hodet fokuserte helt og holdent på å holde kroppen i ro 
og dermed også sarien på plass. Sett bort fra dette var det et overraskende enkelt plagg å ha på seg. Enkelte begynte å klage på varmen før vi hadde kommet oss ut av vår franske bydel, 
men personlig følte jeg at det gikk kjempeflott. Jeg fikk også følelsen av at jeg trivdes bedre 
i sarien enn min kjære Mathilde, som fikk det relativt varmt under forelesninga. 
Jeg tror kanskje vi velger å skylde på at sarien min er hakket tynnere enn hennes. 
Fem-seks meter med stoff rundt kroppen er uansett ikke tull!
Vi fra Raj Maison hadde altså, som de eneste i klassen, forelesning i finstasen. 
Resten av gjengen fikk kledd seg etterpå og fargene florerte på studiesenteret. 
Rødt, lilla, grønt, rosa og blått var bare noen av fargene vi var kledd i. Alle var så vakre!
Da gruppefotograferinga skulle ta til må jeg innrømme at jeg begynte å bli ganske svett, jeg óg. 
Vi kom oss allikevel trygt gjennom foto-organiseringa, og gikk tilbake til klasserommet for lunsj, 
på ekte indisk vis. Matter var rullet ut til oss på gulvet, og fatene var bananblader. Høyre hånd fungerte som bestikk, og spiste vi opp risen kom det mer. Etterpå gjensto en hurtiginnføring i tamil før turen gikk hjem til byen igjen. Klokka var kanskje halv fire, og jeg følte meg litt som man gjør etter en nasjonaldag i bunad. Selv om det var godt å komme ut av indiaklærne er det allikevel ingen tvil. 
Jeg følte jeg meg råflott!

                                                          Foto/Ingvild

Vi avslutter med Mathildes Indiadagsord
Det er igjen tid for et nytt innlegg på vår kjære blogg. Det at vi har valgt et litt annet format for blogging denne gangen, at vi begge skal skrive om samme ting for annet perspektiv, gjør at jeg følger blogghastigheten til min samboer. Dette er i og for seg naturlig nok, men spørsmålet er bare om 
hun også tenker det samme og ikke presser på med flere innlegg enn hun tror jeg har kapasitet til. 
Med tanke på at jeg klarte totalt 1 innlegg i Vietnam så synes jeg dette går temmelig bra. 
17 dager inn i oppholdet og allerede på mitt andre innlegg.

Okei, så temaet denne gangen er Indiaday!
Onsdag på planen nede i fellesgangen var markert med det enkle ordet "Indiaday". 
Hva denne dagen skulle innebære var litt uklart, men det som var klart var at alle jentene skulle gå 
i sari og guttene i dhoti. Uken før hadde vi et sarishow på taket her på Raj Maison hvor vi fikk innblikk i ulike typer sarier og hvordan man skal ta dem på. Lite visste jeg om at man må ha ca. 5 meter med stoff for å knytte en sari. Sariene varierer i type stoff, kvalitet og ikke minst i pris. Vi fikk se et utvalg både av kvaliteter og prisklasser. Gutta fikk en enkel innføring i knytting av dhoti og var fornøyde med enkelheten av plagget sitt. Vi andre var veldig usikre på kvalitet og farge, men gledet oss veldig til sarishopping. Fredag var dagen. I et hav av ulike butikker var det veldig godt å ha med seg ei som visste hva hun holdt på med. Med over 100 sarier i klesskapet var vi veldig glade for at Manisha fra sarishowet hadde tid og lyst til å bli med. Hun tok oss med på markedet fordi hun mente at man kunne få en mye bedre pris. Det var magisk å se hvordan fjeset hennes lyste opp når jente på jente forelsket seg i sarien sin. Jeg forelsket meg i en havblågrønn sari med sennepsul topp. 
Både Ingvild og Hanne endte opp med to nydelige sarier hver. Selv fant jeg ut at dersom jeg hadde hatt to så hadde jeg aldri klart å bestemme meg for hvilken jeg skulle gått med. Tenk å ha hele 100 da... Vi var fornøyde med sarier til i gjennomsnitt 70 kroner stykk. 

Da vi hadde sariene i hus var det bare å glede seg til Indiaday. Dagen kom og vi stod opp tidligere enn vanlig for å få hjelp av Mamarani til å knytte på oss sariene. Det var 18 nydelige jenter som satte seg på bussen i alle regnbuens farger. Med bindier i pannen og klimprende armbånd 
var vi klare for Indiaday! På studiesenteret skulle hele første "økt" av dagen foregå uten sari 
for de som bodde alle andre steder enn Raj Maison. 
Mamarani nekter studentene å forlate huset uten sari på Indiaday. 
Det var en fin opplevelse å gå rundt i sari inne i det viftekalde klasserommet. 
Ute i 35 plussgrader var en annen ting. Jeg holdt på å smelte bort opp til flere ganger i løpet av dagen. Jeg kunne observere at det var flere av mine medstudenter som taklet varmen og bekledningen mye bedre enn meg. Det var da vi skulle ta fellesbilde og jeg holdt på å renne bort for endte gang at jeg fant ut at jeg ikke skulle bli inder. Svetteringene i den sennepsgule toppen min dekket på et punkt mer enn den delen som var tørr. Alt i alt var det en vakker opplevelse og medstudentene var så utrolig vakre. 
Vi var rett og slett en stor blomsterbukett slik som alle de andre nydelige menneskene i dette landet. 

Siden dette var noen dager siden vil jeg bare oppsummere de siste timene: Vi var nettopp ute og kjøpte gatemat som vi spiste på promenaden. Med frisk vind i håret, en gatehund som sovnet bak ryggene våre og barn som vinket til oss var dagen komplett. Ja, jeg elsker India!*


* På grunn av tekniske vanskeligheter kommer innlegget en dag etter total ferdigstillelse. De siste ordene til Mathilde beskriver med andre ord gårdagens middagsopplevelse.

- Ingvild og Mathilde