Chank you

Noe av det første de søte resepsjonistene ivrig sa til oss da vi sjekket inn her på Hai Au
25. august var at vi skulle bo her i søtti dager. Vi er på sekstiniende dagen allerede!
En siste kveld gjenstår her i Hoi An. Én natt på rommet vi har rotet til og ryddet,
én frokost i morgen tidlig. En siste tur gjennom gatene her,
og en siste klem fra resepsjonistene.

Vi har lenge snakket om hvordan vi skal takke de ansatte for måten de har tatt oss i mot med åpne armer på. Vi kunne visst ikke ha gjort et bedre valg enn å kjøpe kake fra Cargo*.

                                                                                       Foto/Ingvild

Stemningen som umiddelbart spredte seg i resepsjonen kan beskrives som ellevill, kaotisk
og lykkelig. Det hørtes til tider ut som et hønsehus, og vi smilte så mye at vi fikk vondt i kjevene våre. I restauranten heiv de seg rundt og kokte grønn te til hele gjengen.
Kaka var super, som vanlig, og alle de ansatte fikk et stykke.

                             Kakespade er unødvendig!                Foto/Ingvild

Det ble spist av kaka lenge før fatene kom på bordet, og latteren satt løst. Vi lo, de lo, og kameraene florerte. Vi samlet oss på trappa, og smilte til kameraet. Først en gang, så to ganger, og enda et par ganger til. Vi var dessverre ikke helt fulltallige,
og snakket om å ta enda et bilde før avreise. Avreise. I morgen!
Før den tid skal vi gjøre alle ting som gjøres må en siste gang, vi skal spise,
og vi skal ut til studiesenteret for avskjedsfest.

                                                                                                      Foto/Mathilde

- Ingvild og Mathilde, for siste gang for denne gang i Hoi An  
* Fransk restaurant nede i sentrum. Noen av de beste kakene i verden!

Selvskryt og nedtelling

Å se at hardt arbeid lønner seg er deilig, og følelsen av å ha levert gruppeeksamen tidlig, og dermed sitte igjen med noen "fridager" er veldig god. Det er to uker siden vi hadde vår siste forelesning, noe som var veldig rart da, og fortsatt er det. Fram til den nittende oktober satt vi klare for forelesning hver eneste morgen klokken halv ni.
Det har vært uvant å ikke skulle gå til universitetet etter frokost,
men med gruppeeksamen over oss har det allikevel ikke vært tvil
om at semesteret ikke er ferdig.
På mandag tok vi derimot en velfortjent miniferie. Det er godt med et lite pusterom før eksamensoppgavene dukker opp i innboksene våre i morgen ettermiddag.
Vi blir igjen nødt til å sette oss med nesene ned i bøker og kompendier,
og tankene må nok en gang vendes mot fagfeltet.
At eksamensinnsatsen skal legges ned hjemme er vanskelig å ta inn over seg.
Syv dager til vi sees igjen, Norge. Vi gleder oss!