onsdag 31. oktober 2012

Den vakreste kvelden på lenge

Etter å ha tilbragt formiddagen på stranda, og tidlig ettermiddag med å forberedelser til å pakke seg ut av vårt lille krypinn, sendte vi avgårde vår ferdige gruppeeksamen på mandag.
Det er enda over et døgn til deadline, og gleden er stor blant de fire forfatterene.
Etter middag gikk turen til den nyoppdagede vinbaren i sentrum. Sprudlende vann ble konsumert, og ved stengetid klokken elleve syklet vi hjemover under den vakre stjerne-
og månehimmelen. Da vi kom til hotellet, valgte vi å sykle videre for å se nærmere på stjernene. Vi fant et område som var mørkt nok, og la oss på asfalten. Først på midten,
men så kom en moped, og vi flyttet oss til vegkanten. Mens vi lå der, hode ved hode og skravlet, og fullmånen lyste i øynene våre, ble Mathilde avbrutt av Ingvild,
som hadde sett noe røre seg på andre siden av veien.

                                                                                                                  Foto/Ingvild
                                                                                                         (Fotograf Mathilde)

Han var SÅ fin. Vi har ekstremt stor respekt for disse dyrene, og brukte kanskje,
men sikkert ikke helt, et kvarter på å få kontakt med denne vannbøffelen. Han var fredelig opptatt med å gresse, og brydde seg overhodet ikke om oss. Tredje gang Ingvild tålmodig strakte hånda ut mot ham, andre gang han erkjente at vi var der ved å løfte hodet, fikk vi kontakt! Vi klappet ham forsiktig, begge to. Vi har tatt på en vannbøffel,
og det var så veldig fint. Kompisen vår kom ut på veien, og selv om han antageligvis var selskapssyk, eller kanskje bare krysset veien for å finne grønnere gress, bestemte vi oss for å la ham være i fred. Det var fornøyde jenter som syklet hjemover, smilende og glade etter å ha fått en ny venn, populært kalt Bøff.

- Ingvild og Mathilde

fredag 19. oktober 2012

Statusrapport

Stemningen i klasserommet var totalt annerledes akkurat i dag. Noe rart lå i lufta.
Flere smilte, og selv om en kunne merke enkelte gjesp virket det som om alle var litt lettere enn ellers. Vanligvis er det én, kanskje to, som gir respons når Kimberly entrer rommet
og sier "good morning!" I dag fikk hun svar og smil fra en god del flere.
Forelesningens siste slide ønsket oss lykke til med å redde verden, og både vemod og vantro gikk gjennom flere. Vi er ferdige med forelesningene våre i Vietnam. Ferdige!
 Det er fire måneder siden vi for siste gang gikk ut av skolegården på Kongsgård som elever, og nå har vi gjort det igjen. Selvsagt skal vi tilbake til universitetet før vi drar, men vi har ingen virkelig grunn til å dra dit lenger. Nå blir det bare for å få være der litt til.
På mandag klokken 08.30 skal vi kanskje sitte på hotellet og spise frokost, eller kanskje vi sover hvis søndagskvelden blir lenger enn planlagt. Mest sannsynlig er vi allerede ferdigspist og jobber med gruppeoppgaven. Selv om vi har hatt vår siste forelesning her i Hoi An,
er vi nemlig langt fra ferdige. Vel, det er såpass kort tid igjen at det ikke stemmer.
Vi har det fortsat travelt, allikevel. Torsdag om to uker leverer vi ti tusen forhåpentligvis gode ord til seminarlederene som skal sende dem videre til HiOA.
For vår del kan det bare bety én ting; heng i! Jobb, jobb, jobb! Skriv!

tirsdag 9. oktober 2012

Ho Chi Minh City het Saigon fram til '76

En ny uke har rukket å starte, og vi er safe and sound tilbake i lille, rolige Hoi An.
"Hvordan var Saigon?" spør folk. Veldig bra, og veldig ulikt Hanoi, svarer vi! Begge byene er travle, men hovedstaden Hanoi er mye mer kaotisk og rotete enn storebror HCMC.
Gatene var mye større og bedre organisert i sør, og med større plass å boltre seg på
skapte ikke mopedister og bilister like mye bråk som vi synes de gjorde i nord.
Selvsagt kan det ha noe å gjøre med at vi var ferskiser da vi møtte Hanoi.
Nå har vi vært i Vietnam i sju uker, og har også rukket å bli en del av trafikkbildet selv*.
Til tross for at trafikken i lillebyen vår er barnemat i forhold til andre steder, kan det for alt vi vet hende at Hanoi ikke virker fult så hektisk når vi returnerer i november.

                                                                                                                 Foto/Ingvild


















Etter en god time i fly landet vi åtte hundre kilometer unna.
Vi kom aldri ut av det tettbygde strøket rundt flyplassen før vi var inne ved katedralen i sentrumsentrum, og forsto at dette var en skikkelig storby. "Det kommer til å føles som om dere kommer tilbake til sivilisasjonen," sa en av våre medstudenter. Vi kom til sivilisasjonen, og vi møtte Kevin og Lori, paret som på fantastisk vis åpnet hjemmet deres for oss.
Etter en passelig lang kjøretur fra distrikt 1 til distrikt 2 kom vi til "the compound".
Innenfor porten var atmosfæren svært annerledes enn utenfor. Fartshumpene var unødvendig skarpe, og boliglaget var som en ser for seg at det er i en amerikans forstad. Senere gikk vi tur inne på området, og en kunne nesten føle på den deilige roen.

                                                                                      Foto/Ingvild
Innenfor døra ble vi møtt av ei nydelig lita tulle på et og et halvt, som sjenert smiler og sier "hi" når hun blir spurt om hun kan. Hennes storebror på snart fire spiller tennis og går på yoga!
Vi fikk se rommet de hadde ordnet for oss, og begynte å kjenne på den deilige følelsen av å være i et ordentlig hjem. Joda, vi bor her i Hoi An, på hotellet vårt, men det er virkelig noe annet å ha mer enn et soverom å boltre seg på. Vi spiste enkelte måltider sammen med den flotte familien, og vekslet ellers på å være inne i byen og i huset.

                                                                                                                 Foto/Ingvild
 Blant andre ting vi gjorde, tok vi bilder sammen med karen over. Han ville selvsagt vise oss veien,
hjelpe oss over veien,
og til sist presse på oss noen kokosnøtter.
"Nei, takk," sa vi,
og smilte før vi måtte finne veien videre på egenhånd.






Før vi dro fra byen for en ettermiddagshvil tok vi turen til det russiske markedet, et sted hvor man kan få tak i gode klær til svært rimelige priser, ofte grunnet små og ubetydelige feil. Dette markedet står ikke i guidebøkene, og vi er svært takknemlige for at Kevin valgte å fortelle oss om dette. Uten turistene var stemningen inne mye mer avslappet, og vi fikk gå i fred. Det tok riktignok lang tid før vi fant fram dit, ettersom vi ikke hadde adresse å gå etter. Etter en kjapp sms fikk vi beskjed om å se etter den rosa bygningen ved elva, og da vi endelig fant fram var vi så fornøyde at vi måtte demonstrere med et bilde!

                                                                     Foto/Ingvild, igjen med svært god assistanse fra Hanne
Kvelden gikk med til å spise noe annet enn det vi hadde planlagt, ettersom markedet vi ville besøke ikke var åpent da vi var sultne. Årsak: regn. Etter en trivelig stund på en restaurant/bar i backpackerstrøket bestemte vi oss for å nærme oss den høye bygningen vi har sett på hele helga. "I førtiniende etasje der er det en bar, og der vil vi drikke en drink,"
sa vi. Inngangsprisen på 200 000 skulle ikke hindre oss. Det som derimot hindret oss var de som holdt på å bygge i første etasje da vi endelig kom fram. De sa vi ikke kunne gå opp, og det ble med det. Vi kunne selvsagt prøvd, men det hadde kanskje blitt dårlig mottatt. Neste gang man kommer til Vietnam skal man se Ho Chi Minh City fra høyden, by night.
Dermed basta!
                                                                          Foto/Mathilde
Nå er det bare innspurten som gjenstår her i Hoi An, og den skal vi klare å fullføre.
Vi var slitne da vi kom tilbake hit søndag kveld, men en ting er iallefall sikkert;
vi liker Ho Chi Minh City, og vi har hatt ei fin og avslappende helg i storbyen!

- Ingvild og Mathilde
* Vi sykler, og har blitt godt vant med det. Slapp av mammaer og pappaer; vi er forsiktige!

torsdag 4. oktober 2012

Ny (lang)helg, nye muligheter!

Vi er mye på farten for tiden. I går formiddag var Mathilde i Da Nang, mens Ingvild valgte å bli igjen hjemme for en langsommere morgen. Nå er vi på flyplassen* og venter på å komme oss avgårde til Ho Chi Minh City, eller til Saigon om dere vil. Med oss på turen har vi Hanne, og alle ser fram til ei helg i storbyen! Hva vi forventer? Trafikk! Trafikk og høye bygninger!

- Ingvild og Mathilde

* Ja, vi mobilblogger!

mandag 1. oktober 2012

Jenter som kan det å tenke framover!

Nå er det bare å begynne å glede seg til midten av april, dere. I midten av april kommer vi nemlig hjem fra India! Hæ, India? Ja, India! Vi har bestilt billetter, og i dag er det nøyaktig fire måneder til vi igjen snur nesene våre østover fra Stavanger. Hei hvor det går!

                                                                        Foto/Ingvild, med god hjelp fra Hanne
Helga kom og gikk,
og Hue var en fin by. Tross en irriterende avslutning på bussturen hjem, der bussjåføren unnlot å stoppe ved hotellet vårt hele to ganger, var det veldig godt å komme hjem igjen. Vi hadde alle godt av å komme oss bort litt, og nå er vi klare for de to resterende forelesningene denne uka, før helga igjen tar oss avgårde, denne gang til Ho Chi Minh City.

I tillegg til å besøke kongebyen (både den ytre og den indre) med den forbudte by, spaserte vi rundt i Hue, en mye større by enn Hoi An. Trafikken var heftigere igjen, og man kan lure på hvordan det blir å komme til tidligere Saigon på fredag!

Drageoppvisningene trakk folk og stoppet trafikken!                            Foto/Ingvild


















- Ingvild og Mathilde