Ho Chi Minh City het Saigon fram til '76

En ny uke har rukket å starte, og vi er safe and sound tilbake i lille, rolige Hoi An.
"Hvordan var Saigon?" spør folk. Veldig bra, og veldig ulikt Hanoi, svarer vi! Begge byene er travle, men hovedstaden Hanoi er mye mer kaotisk og rotete enn storebror HCMC.
Gatene var mye større og bedre organisert i sør, og med større plass å boltre seg på
skapte ikke mopedister og bilister like mye bråk som vi synes de gjorde i nord.
Selvsagt kan det ha noe å gjøre med at vi var ferskiser da vi møtte Hanoi.
Nå har vi vært i Vietnam i sju uker, og har også rukket å bli en del av trafikkbildet selv*.
Til tross for at trafikken i lillebyen vår er barnemat i forhold til andre steder, kan det for alt vi vet hende at Hanoi ikke virker fult så hektisk når vi returnerer i november.

                                                                                                                 Foto/Ingvild

Etter en god time i fly landet vi åtte hundre kilometer unna.
Vi kom aldri ut av det tettbygde strøket rundt flyplassen før vi var inne ved katedralen i sentrumsentrum, og forsto at dette var en skikkelig storby. "Det kommer til å føles som om dere kommer tilbake til sivilisasjonen," sa en av våre medstudenter. Vi kom til sivilisasjonen, og vi møtte Kevin og Lori, paret som på fantastisk vis åpnet hjemmet deres for oss.
Etter en passelig lang kjøretur fra distrikt 1 til distrikt 2 kom vi til "the compound".
Innenfor porten var atmosfæren svært annerledes enn utenfor. Fartshumpene var unødvendig skarpe, og boliglaget var som en ser for seg at det er i en amerikans forstad. Senere gikk vi tur inne på området, og en kunne nesten føle på den deilige roen.

                                                                                      Foto/Ingvild

Innenfor døra ble vi møtt av ei nydelig lita tulle på et og et halvt, som sjenert smiler og sier "hi" når hun blir spurt om hun kan. Hennes storebror på snart fire spiller tennis og går på yoga!
Vi fikk se rommet de hadde ordnet for oss, og begynte å kjenne på den deilige følelsen av å være i et ordentlig hjem. Joda, vi bor her i Hoi An, på hotellet vårt, men det er virkelig noe annet å ha mer enn et soverom å boltre seg på. Vi spiste enkelte måltider sammen med den flotte familien, og vekslet ellers på å være inne i byen og i huset.

                                                                                                                 Foto/Ingvild

 Blant andre ting vi gjorde, tok vi bilder sammen med karen over. Han ville selvsagt vise oss veien,
hjelpe oss over veien,
og til sist presse på oss noen kokosnøtter.
"Nei, takk," sa vi,
og smilte før vi måtte finne veien videre på egenhånd.






Før vi dro fra byen for en ettermiddagshvil tok vi turen til det russiske markedet, et sted hvor man kan få tak i gode klær til svært rimelige priser, ofte grunnet små og ubetydelige feil. Dette markedet står ikke i guidebøkene, og vi er svært takknemlige for at Kevin valgte å fortelle oss om dette. Uten turistene var stemningen inne mye mer avslappet, og vi fikk gå i fred. Det tok riktignok lang tid før vi fant fram dit, ettersom vi ikke hadde adresse å gå etter. Etter en kjapp sms fikk vi beskjed om å se etter den rosa bygningen ved elva, og da vi endelig fant fram var vi så fornøyde at vi måtte demonstrere med et bilde!

                                                                     Foto/Ingvild, igjen med svært god assistanse fra Hanne

Kvelden gikk med til å spise noe annet enn det vi hadde planlagt, ettersom markedet vi ville besøke ikke var åpent da vi var sultne. Årsak: regn. Etter en trivelig stund på en restaurant/bar i backpackerstrøket bestemte vi oss for å nærme oss den høye bygningen vi har sett på hele helga. "I førtiniende etasje der er det en bar, og der vil vi drikke en drink,"
sa vi. Inngangsprisen på 200 000 skulle ikke hindre oss. Det som derimot hindret oss var de som holdt på å bygge i første etasje da vi endelig kom fram. De sa vi ikke kunne gå opp, og det ble med det. Vi kunne selvsagt prøvd, men det hadde kanskje blitt dårlig mottatt. Neste gang man kommer til Vietnam skal man se Ho Chi Minh City fra høyden, by night.
Dermed basta!

                                                                          Foto/Mathilde

Nå er det bare innspurten som gjenstår her i Hoi An, og den skal vi klare å fullføre.
Vi var slitne da vi kom tilbake hit søndag kveld, men en ting er iallefall sikkert;
vi liker Ho Chi Minh City, og vi har hatt ei fin og avslappende helg i storbyen!

- Ingvild og Mathilde
* Vi sykler, og har blitt godt vant med det. Slapp av mammaer og pappaer; vi er forsiktige!